Ulike verdener på samme plass

Hva betyr det å få være fadderbarn? Vi ser svaret blant Tobafolkets barn i Argentina. Forskjellen mellom å være mett og underernært.

Forskjellen mellom å ta eksamen og å knapt lære seg å lese.

Her avgjøres barnas fremtid.

I utkanten av byen Saenz Pena bor søsknene Diaz:

Tiårige Lucas, åtteårige Angelina og femårige Alejandro.

I skjulet der de bor ligger to gamle skummadrasser uten laken. Her sover hele familien. Kjøkkenet ligger utomhus innrammet av plast full av hull og revner. En rist av ståltråd plassert oppå en halvsirkel av teglstein utgjøre familiens spiseplass.

Barnas måltider består mest av pulvermelk og det friterte brødet «Torta frita». De fleste dagene må de nøye seg med ett måltid mat om dagen. Det har gjort dem underernærte alle tre. Lucas og Angelina har startet på skolen, men har ikke orket å henge med. De har knapt lært seg å lese.

Når vi spør barna om framtidsdrømmene deres, så blir det stille. Lærer? Artist? Fotballproff? Nei, de har ingen fremtidsdrømmer. Slik ser livet ut for de av Tobafolkets barn som ikke får støtte fra Star of Hope.

I samme nabolag bor fadderbarna Isaias og Jeremias. De har nettopp fylt fem år. Begge to har fått begynne på Star of Hope sin førskole. Takket være støtten fra sine faddere kan de spise variert mat fire ganger om dagen: Frokost, lunsj, mellommåltid og middag.

-De går aldri og legger seg sultne, sier studieveileder Sylvia.

I 24 år har hun fulgt fadderbarnas utvikling, måned for måned, år for år, og passet på at de får all støtten de trenger for å klare skolegangen. Nå har Isaias og Jeremias tatt sine første steg på den spennende reisen.

Når vi spør barna om fremtidsdrømmene deres, så får vi raskt svar.

-Jeg skal bli politi! Sier Isaias og strekker på seg.

-Jeg vil kjøre lastebil og andre store maskiner! svarer Jeremias med tindrende øyne.

Slik svarer to små fadderbarn, fulle av energi og håp. Slik kan livet også bli for søsknene Diaz om de får hjelp.