Virksomhetssjef i Sverige, Ulrika K.Eriksson, var i Romania for over 30 år siden, etter revolusjonen i 1989. Hun forteller: «Jeg tenker mye på en gutt som jeg holdt på fanget mitt den gangen. Det styrtede regimet hadde glemt han på en sliten institusjon hvor han tilbrakte det meste av tiden i en sprinkelseng. Hans eneste «forbrytelse» var at han var født med en funksjonsnedsetting. Da jeg løftet opp denne gutten klamret han seg fast til meg som om jeg var en livbøye på åpent hav. For et barn er trygghet og nærhet like viktig som mat og søvn. Det var tydelig at denne gutten var traumatisert i mangelen på klemmer og kos. Derfor var det så uendelig vondt for meg å slippe taket».
De barna som nå har flyktet fra Ukraina til Romania bærer på sine egne traumer. Etter å ha blitt tvunget til å forlate sine hjem, pappaer og trygge liv fortjener de å få puste ut i Star of Hope sin trygge favn. De trenger også rehabiliteringen vi gir dem.
At vi kan bli tvunget til å forlate dem er tragisk. I løpet av våre 53 år har vi vært med på mange nødhjelpsoperasjoner, og det samme skjer hver gang. Fra starten er engasjementet rørende og giverviljen enorm. Men når sjokket har lagt seg og medieinteressen har dabbet av, da slutter gavene å komme.
Det er dessverre helt naturlig, og vi anklager ingen. For oss som jobber i Star of Hope er dette allikevel en utfordring – for barnas behov minker jo ikke bare fordi vi slutter å tenke på dem.
Derfor roper vi ut til dem som vil høre:
Stå sammen med flyktningbarna! Fortsett å kjempe for dem, sammen med oss!
Håpefulle hilsninger,
Ragnar Løsnesløkken, daglig leder
