I oktober 1991 ankom Star of Hope sin første hjelpetransport til Latvia. Resten er historie, en historie som nå får et nytt kapittel. 1.januar 2025 overlater ekteparet Ivars og Liana fakkelen etter 33 års samfunnsomveltende arbeide.
-I alle år har jeg jobbet fordi jeg elsker dette, sier Liana.
Paret Velki, Ivars og Liana Velki kan dele inn livene sine i to deler: Før og etter Latvias selvstendighet. De ble født og oppvokst under sovjetisk styre.
-Det var det eneste styresettet vi kjente til, sier Ivars. Vi hadde ingenting å sammenligne det med. Foreldrene deres, derimot, mintes en tid da Latvia var fritt.
-De våget ikke å snakke om okkupasjonen, ikke engang med oss barna, sier Liana. Når min far drakk, var han veldig åpen, men aldri ellers.
Å uttrykke kritikk mot regimet var farlig. 60 000 latviere ble deportert til Sovjet sin Gulagleir mellom 1941 og 1951.
-Foreldre mine mistet mange venner i arbeidsleiren, sier Liana.
Sovjets okkupasjon av Latvia varte i 51 år, fra 1940-1991.
-Jeg trodde det var umulig å forandre systemet, sier Ivars. Jeg var overbevist om at det skulle være slik for alltid.
Under Sovjetunionens siste år jobbet Ivars som jernbaneingeniør og Liana som tysklærer. Siden det var få i landet som kunne andre språk enn latvisk og russisk fikk Liana oppdraget med å ta med en gruppe barnehjemsbarn på sommerleir i Sverige i 1991.
-Jeg var sjokkert av alt jeg så! Alt var så rent og det var blomster overalt. Traktorene var så bra, bilene så fine og hjemmene så store. Vi fikk bo i et hus, og jeg var så imponert av damaskdukene at jeg gikk rundt og stirret bare fordi det var så hyggelig. Det fantes så mange blomster i huset, og jeg vannet alle, til og med plastikkblomstene. Jeg reagerte også på at vi fikk vandre fritt omkring. Det var ingen som sa: «Gå dit!» eller «Ikke gjør dette!»
21.august utropte Lativa sin selvstendighet, og 6 september ble den erkjent av Sovjetunionen. Kort deretter fikk den kristne organisasjonen Pakapieni ta imot en hjelpesending fra Star of Hope. Som ansvarlig plukket de ut den eneste som hadde besøkt Sverige. Det ble starten på Lianas liv i Star of Hope sin tjeneste. Innen ett år hadde hun på eget initiativ lært seg både engelsk og svensk. Hun og Ivars startet som frivillige, men snart opptok hjelpearbeidet all deres tid. I 1993 ble den latviske grenen av Star of Hope, Velki Association, grunnlagt.
-En ting som sjokkerte meg var tilliten, sier Liana. Under Sovjetunionen var vi ingenting. Ingen gav oss noe tillit. Men svenskene, de stolte på oss! 
Samarbeidet gav dem begge to vissheten om å fortsette samholdet med svenskene.
-Jeg skjems ikke for å si at toalettpapiret var annerledes. Vi hadde ikke toalettpapir, vi brukte kun leste aviser. Det beste var å få bruke Breznevs bilde til å tørke seg med, sier Liana og ler.
-I de svenske butikkene fantes det så mye å velge i sier Ivars. Jeg tenkte: «Hvordan vet de hva de skal velg? Hvordan kan de ha kontroll på alle varene i butikken?» Senere innså jeg at svenskene ikke trengte å memorere tilbudene. De gikk bare rundt og plukket det de ville ha.
Hjelpearbeidets fokus landet snart på barn med ulike nedsatte funksjonsevner, en gruppe som frem til da hadde blitt vanskjøttet av det sovjetisk-latviske samfunnet. Steg 1 var å gi dem et verdig liv igjen. Steg 2 var å få samfunnet til å akseptere dem.
-For meg var dette det første arbeidet jeg virkelig gikk inn i med hjertet mitt, sier Ivars. Liana nikker.
-Jeg var 35 år i 1991, og alle årene frem til da hadde jeg jobbet for å få lønn. Alle år siden da har jeg jobbet fordi jeg elsker det. Å få være en del av dette arbeidet, er en gave.
I løpet av de første ni årene drev de hele Latviaarbeidet fra sitt eget hjem, en trang sovjetbygd leilighet.
-På soverommet vårt stod både skriveren og kopimaskinen, sier Liana. Der satt jeg og jobbet til sent på natten samtidig som Ivars prøvde å sove.
-Og samtidig hadde vi en datter å ta vare på, sier Ivars. Hjemmetelefonen ringte konstant, og hun var til hjelp for oss som sekretær.
Elina Velka var bare 11 år da foreldrene hennes ble involvert i Star of Hope. Hver sommer drog hun til Sverige med dem, knyttet vennskapsbånd og lærte seg svensk. Tidlig bestemte hun seg for at det var i Sverige hun hadde sin fremtid. Elina flyttet til Sverige, gikk på ballettakademiet, ble lærer der og med tiden påtroppende rektor. Parallelt med ballettkarrieren studerte hun teknisk fysikk på KTH, og i dag jobber hun som statistikkanalytiker i Stockholm.
-Vi er veldig stolte, sier Liana og ler.
Å jobbe døgnet rundt i sammen, og samtidig holde et ekteskap sammen, krever tålmodighet og selvoppofrelse. Ivars og Liana kan se tilbake på vanskelige perioder.
-vi hadde ulik måte å tenke på i mange spørsmål, sier Ivars.
Psykologen Ilze, som i 23 år hadde samarbeidet med Velki, så at relasjonen begynte å briste, og hun sa i fra.
-Hun sa: «Enten så går dere i terapi, eller så slutter jeg!», sier Liana.
-Nå prater vi ikke lengre om jobb innom husets vegger, opplyser Ivars.
Arbeidet med barn med ulike nedsatte funksjonsevner har vært fylt av glede så vel som av sorg.
-Det gjør meg glad at visse foreldre driver prosjekt på egen hånd, sier Liana. Samtidig gjør det meg sint og sorgfull at visse andre foreldre ikke forstår hvorfor barna deres trenger å få være frie og selvstendige. Et eksempel er en kvinne med autisme som pleide å komme til dagsenteret vårt. Da mor til kvinnen døde, så overtok mormor ansvaret for henne, og ingen kunne overbevise mormoren om at det autistiske barnebarnet trengte å komme til senteret. I stedet flyttet de til landsbygden, langt bort fra arbeidet vårt. Nå er mormoren død, og den autistiske kvinnen har ingen steder å gå. Og hvem skal gi henne en leilighet med assistenthjelp nå når hun har havnet utenfor bostedskøen?
Samtidig har Ivars og Liana fått se frukten av arbeidet sitt rundt om i Lativa.
-Det føltes så godt når folk i rullestol begynte å vise seg ute blant folk, sier Ivars. Da kjente vi igjen en del av rullestolene, for det var jo vi som hadde delt dem ut.
Ivars nevner også et møte samme morgen, på et dagsenter for voksne som Velki startet på 90-tallet.
-En av guttene ble så glad for å se oss. Jeg har kjent ham siden han var et lite barn. På 90-tallet fikk jeg ofte være sjåføren hans. Nå har han et godt liv. Han kjenner meg ikke igjen, men jeg kan se at han er lykkelig.
Paret får se gamle bilder av innsatsene sine gjennom årene. Mange bilder viser hvordan de bærer fullpakkede julepakker mellom lager, lastebiler og opp trapper. Ivars peker på et bilde der Liana står midt iblant hundrevis av bananpappkasser.
-Dette er grunnet til at hun har måttet ha så mange operasjoner, fastslår han. To kne, en hofte og en aksle har Liana måttet bytte ut. Likevel ler hun når hun ser bildene.
-Et morsomt minne er når motoren til en motorsykkel ved et uhell ble sendt til til Latvia og havnet på lageret vårt, sier hun. Det var som å lete etter nåla i høystakken. Den lå i en Löfbergs lilla kartong, og selvsagt fant vi den lengst inne på lageret, bak alle de andre pakkene.
Men var det virkelig et morsomt minne?
-Ja, vi for vi fant jo boksen, svarer Liana og stråler som en sol.
Den ordvekslingen sier alt om hennes holdning til arbeid og til livet.
-Om det bare var opp til Liana, kunne hun gjerne få fortsette i 20 år til, konstaterer Ivars.
Nå venter et nytt liv, et roligere kapittel i parets liv i sammen. Det blir en omveltning både for dem og for slekten deres.
-I sommer feiret vi sankt hansaften i Latvia for første gang på tiår, sier Liana. Vi hadde ingen å feire med, for etter så mange somre i Sverige så hadde alle våre slektninger gitt opp å invitere oss.
I 2025 får slekten en ny sjanse. Liana ser frem mot å få hilse på hjemme hos både slekt, venner og gamle kollegaer.
-De kontaktene jeg har opprettet gjennom årene er mine venner, sier hun. Vi kan ringe hverandre og prate i timevis.
Ivars og Lianas livsgjerningen har ikke gått ubemerket hen i Latvia. I 2017 fikk de ta imot hedersutmerkelsen «The Cross of Recognition» av president Raimons Vejonis.
-Det var en veldig stor ære for oss, sier Liana. Men det største for meg var når jeg fikk lese alt det fine som folk har skrevet om oss i sine rekommanderingsbrev til presidenten.
Hun og Ivars har også truffet Belgias dronning og mange andre berømtheter.
-Jeg hadde løyet om jeg ikke sa at dette har gjort meg glad. Men jeg blir aller mest glad når jeg ser at vi har lykkes med å hjelpe noen andre.
33 år i punktum:
-5 sentre for sosial omsorg
-1 barnehjem
-3 førskoler
-6 dagsaktivitetssentre
-6 spesialskoler
-Samarbeid med spesialskoler rundt om i Latvia
-Terapeutbesøk hos barn med ulike nedsatte funksjonsevner fra 1992-1998
-Humanitær bistand, inklusive julepakker siden 1991
-5 vinterleirer i Sverige fra 1994-1998
-20 sommerleirer fra 2000-2019
-21 årlige konferanser fra 2000-2020
-Hundrevis av seminarer og workshops
-Støtte til foreldregrupper 2000-2024
-Samarbeid med støttegrupper, kommuner, sosiale myndigheter m.m.
-Oversettelse og utgiving av 14 faglitterære bøker
-6 folkeopplysende TV-dokumentarer
«Sammen har vi lykkes med å utrette noe svært viktig og vesentlig i vårt land: Å forandre menneskers holdning og tanker, gi dem en forståelse for hvert medmenneskes betydning i verden, uansett om de er «normale» eller har ulike nedsatte funksjonsevner – og en tro på at det er mulig å oppnå en høyere livskvalitet for dem vi engasjerer oss for.»
/Liana
Sagt om Ivars og Liana:
«De er så ekte og finner alltid en måte å hjelpe på. Vi kan ringe dem når som helst, og de finner en løsning på problemene våre.»
/Spesiallærer Sarma
«De er som engler!»
/Spesiallærer Anjia
Serma og Aija sammen med Liana.
«Jeg takker Gud for at jeg fikk møte dem. Jeg har en t-skjorte med alle mine elevers navn samt teksten: «Sammen er vi et sterkt lag.» Jeg skulle gjerne hatt Ivars og Lianas navn på t-skjorten min også.»
/Idrettslærer Zanda
«Jeg tenker at om jeg gir dere et halvårs tid, så kommer dere nok tilbake igjen.»
/Rektor Edgar vil ikke tro at Ivers og Liana virkelig skal slutte.
