Forestill deg at du blir dømt til fengsel på livstid uten mulighet for å bli benådet. Tenk deg at dommen falt samme dagen som du ble født. Helt frem til 90-tallet var det nettopp dette som rammet barn med ulike nedsatte funksjonsevner rundt omkring i Øst-Europa. Men så gikk Star of Hope til aksjon, og siden da har alt blitt forandret.

Romania 1989
Latvia 1991
Hviterussland 1995

Våre innsatser i Øst-Europa var tenkt å begrense seg til nødhjelp. Men vi kunne ikke reise hjem igjen. Ikke når vi hadde sett den grusomheten og elendigheten som rådde på mange av datidens lukkede institusjoner. Barn frøys og sultet ihjel. Noen tilbrakte livet fastbundet til sine senger. Maine Olofsson, som var barnehjemsforstander i Brasil på 80-tallet, ble kalt inn for å lede Star of Hope sin kamp. Aller verst var tilstanden i Romania.
-Om jeg prøvde å stryke barna på kinnet, så rygget de tilbake. De var jo redde for voksne, forteller hun.
Å jobbe på barnehjem var nemlig en straff for kvinner som hadde vanskjøttet arbeidet i kollektivjordbruket. At disse straffangene mishandlet barnehjemsbarna var snarere regelen enn unntaket.
-Første steget var å redde liv, sier Maine. Steg to var å gi barna kjærlighet og stimulans, fordi livene deres på barnehjemmet handlet kun om oppbevaring.

Steg for steg i hvert land bygde Star of Hope opp en virksomhet med kraft nok til å påvirke barnas situasjon på nasjonalt nivå. Det handlet blant annet om personalutdanning og opinionsbygging.
-Vi satset på informasjonsmateriell i alle landene, sier Maine. Man kunne kjøpe bøker om hvordan man oppfostrer en hund eller tar vare på planter, men ikke om hvordan man tar vare på et barn med funksjonsnedsettelse. Det sørget vi for å endre på.

Fokuset ble flyttet fra forvaring til rehabilitering og fra seperasjon til integrasjon. I stedet for at staten gjemte bort barn med spesielle behov, begynte man heller å gi familier forutsetninger for å ta vare på dem selv. Denne modellen kalles CBR (Community Based Rehabilitation), og trikset for å få myndighetene til å anvende den var enkelt:
Man trengte bare å bevise at det faktisk ble billigere å støtte barnas familier i stedet for å holde disse grusomme institusjonene åpne.
-Jeg synes at Hviterussland har kommet aller lengst, sier Maine. De har lykkes med å få staten til å ta over stafettpinnen.

En nøkkel til fremgang har vært å få ulike eksperter til å begynne å jobbe sammen i grupper for å fremme barnas beste.
-I disse landene har det vært slik at de som utdanner seg til sykepleiere eller psykologer ikke deler av sine kunnskaper med hverandre fordi det er deres levebrød, forklarer Maine. Gjennom å få personer med ulike kompetanse til å samarbeide, har vi kunnet skreddersy individuelle rehabiliteringsprogram for hvert av barna.

I dag har det gått 32 år siden den aller første hjelpetransporten rullet ned gjennom Europa. De lukkede institusjonene er borte, men nye utfordringer ligger framfor oss. De foreldrene som har ansvaret for barna, er ofte fattige og trenger støtte. Barnas behov for regelmessig rehabilitering er og forblir stort. Star of Hope fortsetter med andre ord å spille en avgjørende rolle i disse familiene sine liv.
-Vi har forandret nasjonene, sier Star of Hope sin medgrunnlegger Lennart Eriksson. Det er vi stolte over, men vi er ikke ferdige enda. VI vil ikke hvile på laurbærene før alle barna behandles som fullverdige medborgere.

Hvordan skal det gå med disse barna?

Det avgjør du. Hjelp oss å snu trenden og satse videre mot nye mål.

I Latvia, Hviterussland og Romania fortsetter vi å kjempe for barn med ulike nedsatte funksjonsevner. Den kampen må finansieres, og i dag strekker ikke pengene til. Vi kan bremse og skjære ned, men barna fortjener så mye mer enn det!

Sett inn penger på konto 5005.06.89465, eller VIPPS din gave til 11576. Merk gaven «Øst-Europa»